Erfaringer fra Ersfjordtraversen 03.09.2020
Sommeren 2015 la Kilian Jornet ut en video på youtube hvor han gjennomførte Ersfjordtraversen på 4:49:30. I 1978 gjorde Frode Guldal noenlunde samme ruta på 11 timer. Begge rekordene var banebrytende da de ble satt. For et par uker presset en kar fra Salangen, Eivind Jacobsen, travers-rekorden ned til 04:37:07. Jeg har siklet på traversen helt siden 2015, og i går var det min tur. Jeg skriver dette innlegget for å dele noen erfaringer, men mest av alt for å fordøye en av de fineste og mest spektakulære turene jeg har vært på. Om du er ute etter en mer detaljert guide og rutebeskrivelse kan du sjekke ut kugo.no’s fantastiske innlegg.
Som nevnt gjennomførte jeg i går min første sammenhengende tur over traversen. Jeg gjorde en god del feilvalg underveis og endte opp med 300 høydemeter og en 3km lengre rute og enn den Kilian logget i 2015 (18,09km og 2758 høydemeter). Jeg gjorde mange bomturer, satt meg delvis fast på fjellhyller og måtte klatre ned, tilbake og velge nye linjer for å komme meg over/rundt enkelte partier. Etter å ha tatt til venstre der jeg skulle tatt til høyre ut på en flanke et stykke etter Skamtinden bestemte jeg meg for å roe ned og ta det som en easy rekognosering og ikke stresse med en bra sluttid. Skal man få en god sluttid har man ikke råd til slike bomturer og omveier.
Er traversen en konkurransearena?
Sett i retrospekt etter å ha gjennomført hele greia på syv timer er konseptet med å ta en rekord eller gjøre sport på en såpass teknisk, historisk og estetisk fjellrekke på kanten til perverst, og jeg har ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skal forholde meg til det. På den ene siden elsker jeg konkurranseaspektet, mens på den andre siden føler jeg at vi harselerer med fjellene når vi bruker de som konkurransearena.
For å kunne gjennomføre Ersfjordtraversen på under fem timer kreves det at man er lommekjent. Det handler ikke bare om å være i bra fysisk form. Du må selvfølgelig være bra trent, men du må også være fjellvant, være komfortabel med meget teknisk klyving, kjenne til hver eneste krik og krok på tindenålene, vite hvor man kan fylle vann i flaska, hvor man kan kutte små-partier uten å ha brutt reglene for å kunne si at man har ha tatt traversen osv.. Det hele blir litt for nyansert til å kunne snakke om en FKT(Fastest Known Time) på Ersfjordtraversen i samme setning som feks FKT’en på Jotunheimstien som DNT har definert klart og tydelig på nettsidene sine.
Hva er regelen?
Alle rekorder er til for å brytes. Men for å ta en rekord på Ersfjordtraversen må vi bli enige om reglene. Hvis konseptet kun er å ha vært innom alle 9 toppene (Skamtinden, Storstolpan, Store Hollendaren, Revbergtinden, Brattbergtinden, Melketinden, Styrmannstinden, Zapffetoppen og Store Blåmannen) er det rom for en god del snarveier.
Om regelen er å gjøre samme rute som rekordholderen blir det en helt annen diskusjon. Frode Guldal gjorde traversen før GPS var en greie. Nesten førti år seinere gjør Kilian traversen betydelig raskere enn Guldal — denne gangen med detaljerte GPS-spor å vise til. Ikke bare det, men han er en av få på veldig lenge som roper høyt om at han har tatt rekorden. Det er vel da naturlig at nestemann gjør samme rute som Kilian for å si at han/hun har tatt rekorden? Eller burde det holde å ha vært innom alle toppene? Eller bør man være innom alle pinaklene også?
Om regelen er at man skal ha vært innom alle ni toppene er det enkelt å la seg rive med og droppe pinaklene og dundre videre til neste topp på siden av eggen. Eksempel: Jacobsens GPS forteller oss at hans tur var på 17.72km mens Kilians var på 18:09km. Min var på 22.61. Som jeg nevnte tok jeg noen saftige bomturer og omveier for å få dette til, men det illustrerer hvordan erfaring spiller inn på rutevalget og sluttiden.
Ikke gjør dette hjemme
Jeg sitter igjen med en liten bismak når jeg publiserer noe som helst på sosiale medier om at jeg gjorde Ersfjordtraversen uten tau og i såkalt fast and light fashion siden andre muligens tenker at det enkelt lar seg gjøre å løpe over eggen på samme måte. Bortsett fra stien opp til Skamtinden og ned fra Store Blåmann er det ingen stier. Det nærmeste du kommer menneskelige spor er et par rapellfester og noen tråkk i snøen et par steder. For å komme seg sikkert over traversen bør du bruke tau. Men for å presse tida under fem timer kan du ikke tillate deg dette, både pga tiden det tar å rigge utstyret, men også den ekstra vekta det medfører å ha med seg sele, slynger, tau osv.. Som Frode Guldal som kjent sa: «Eg brukte ikkje taug, men ein må ha det med.»
Med andre ord: Om du har gjort et par skyrace og tenker at du er kapabel til å løpe over Ersfjordtraversen tar du feil. Man løper ikke over Ersfjordtraversen. Man beveger seg raskt i meget ulendt terreng. Du må være komfortabel med å klatre og klyve grad 5 uten tau. Du må ikke finne på å gjøre det på en regnværsdag eller tidlig på morgenen etter en natt med frost, og du må ha vært i området flere ganger tidligere før du vurderer å gjøre dette sammenhengende uten tau.
Ting jeg hadde med på turen:
Ha i bakhodet at det var 15–16 grader, nesten vindstille og sol når du leser utstyrslista:
- Løpebelte og liten vest (totalt 4L)
- 350ml vann med litt sportsdrikkpulver
- Næring: 3stk sportsgels, dadler og noen kjeks med brunost
- Sko: Dynafit Feeline Up Pro
- Mobiltelefon med 113-app installert
- Jakke: Arc’teryx Norvan SL Hettejakke
- Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspk, bandasje, teip, sårvask og space blanket
- Tøy: Caps, kort løpetights, langermet trøye og en buff
- Lær/skinn-hansker
- Leukotape rundt anklene for å helgardere meg for overtråkk
- Halvlange sokker for å dekke over teipen så den ikke løsnet
Transport
Turen starter i Rekvik. Jeg var heldig og fikk skyss, og på vei ut dit satt jeg igjen sykkelen min der traversen ender; på parkeringsplassen ved foten av Store Blåmann slik at jeg kunne sykle hjem etterpå. Der la jeg også igjen en pose med skift og mat. Jeg gjorde dette av både praktiske og psykiske årsaker. Å ikke ha noen som skal hente deg eller som venter på deg er i mine øyne essensielt for en slik tur. Da kan du gjøre traversen på dine egne premisser og ikke stresse med å bli ferdig tidligere enn du er komfortabel med. Om tiden er en stressfaktor har du ikke hodet på riktig sted og risikoen blir stor for feilvalg.
Vann/næring
Som du leste i utstyrslista over hadde jeg ikke med meg all verdens med drikke. Jeg hadde satset på å fylle litt underveis. Etter 3.5 timer fant jeg omsider en liten dam jeg kunne drikke av og fylle opp flaskene. Jeg pisset ganske brunt og hadde litt vondt i hodet. Neste gang jeg gjør traversen tar jeg med meg 750ml drikke. Det er bedre å bære på litt ekstra enn å gå tom. Går man næringstom eller blir litt dehydrert her kan man enkelt ta dumme valg og ende opp med å ta dumme valg underveis.
Hansker
Sist gang jeg prøvde meg på hele traversen var i 2018. Da brukte jeg et par Falketind-hansker fra Norrøna. Disse måtte jeg kaste etterpå — og det kun etter å ha kommet meg til Revbergtinden (nesten halvveis) før jeg avsluttet turen i Grøtfjord. Denne gangen brukte jeg et par Grind-hansker fra Revir som jeg teipet med litt stretchy kinesio-tape rundt håndleddene for at de skulle sitte ekstra godt. Disse gjorde jobben, men jeg klarte faktisk å slite ut disse også. Med andre ord: bruk noen solide hansker når du skal ta turen over traversen. Det er en god del cracks du må jamme hånda inn i, og en god skinnhanske gjør susen. Hästra, Black Diamond og Arc’teryx har også hansker som vil gjøre jobben. De går under kategorien arbeidshansker, crag gloves eller rappell/tau-hansker.
Sko
Det er veldig tilfeldig at jeg endte opp med Dynafit-skoene på denne turen. Det er en lang historie, men jeg fikk en god deal da jeg trengte nye sko. Det viktigste er å bruke et par sko med solid grep og en relativt stiv såle. Disse har Vibram-gummi som sitter som støpt på granitten på Kvaløya. VJ Extreme, Arc’teryx Norvan LD2 eller Salomon Wings 8 (RIP) er også gode valg. Ikke finn på å bruke store Hoka-sko, Altra Olympus eller noe i den duren. Det er et pluss om skoen sitter litt ekstra tight slik at den ikke gir etter når du er i de mest tekniske klatrepartiene.
Avslutningsvis
Siden jeg ikke bor i Tromsø er jeg heldig om jeg får til en tur over traversen én gang i året. En vakker dag når alt klaffer er det fortsatt bare en ørliten sjans for at jeg kan utfordre rekordtiden til Jacobsen. Hvis ikke jeg klarer det er det helt greit. Dette er ikke en rekord man skal jakte etter. Det er en rekord som skal komme naturlig til den som fortjener den. Den skal eies av den som er mest komfortabel med ruta og som samtidig innehaver de fysiske og mentale egenskapene traversen krever. Det viktigste er at man kommer ned i god behold. Personlig har jeg det finere på tur når jeg kombinerer heftige natur, høy fart, høy puls, hyppige og påtvungne risikovurderinger hvor man konstant veier risiko opp mot konsekvens. De to sistnevnte går sammen som hånd i hanske, og du må vite hvor du står før du setter ut på en tur som dette.
På tampen
Jeg intervjuet Kilian til podcasten min for et par måneder siden. Da gikk vi gjennom lista hans over “significant activities”, som er en samling med fjellsport-hendelser opp gjennom årene som skiller seg ut. På denne lista finner vi Frode Guldals prestasjon på Ersfjordtraversen i 1978. Ta en titt her:
Over og ut. Roger og Knut.
//HK
