Slik gikk det da jeg spilte inn podcast med et fremmed menneske da jeg var Torino.
De fleste av oss bruker sosiale medier for mye — meg inkludert. Jeg har ikke tenkt til å legge fram noen forskningstall eller fortelle deg hvor idiotisk det er å bruke sin dyrebare tid til å skrålle seg gjennom en endeløs feed med bilder av smilende folk som egentlig gråter på innsiden. Dette var muligens en litt dyster start på et ellers muntert skriveri, så la oss legge fra oss negativiteten.
Det er nemlig mange måter å bruke sosiale medier på. En av de beste, spør du meg, er å bruke det til å komme i kontakt med folk og potensielt møte de ansikt til ansikt. Dating-tjenester er et bra eksempel på det. Men det finnes andre metoder og tjenester enn Tinder og Grinder. I dette innlegget skal jeg vise deg hvordan jeg brukte Couchsurfing til å komme i kontakt med ei jente fra Sør-Korea mens jeg var i Torino for å spille inn en podcast.
Men først.. Hva er Couchsurfing og hvorfor spille inn podcast? Og hvorfor et fremmed menneske?
Vi starter med Couchsurfing
Couchsurfing er en tjeneste à la Airbnb hvor du kan finne deg en sofa å sove på mens du er på reise. Folk legger ut bilder av leiligheten sin, sofaen sin og skriver litt om seg selv og hvorfor de vil ha folk på besøk. Hele opplegget er gratis og er tillitsbasert. Til gjengjeld legger den reisende ut bilde av seg selv og en tekst om seg selv. Når den reisende er tilbake fra reisen legger tjenesten opp til at vedkommende returnerer gjestfriheten og leier ut sin sofa. Reisende og sofa/leilighetseierne gir hverandre en offentlig tilbakemelding slik at de kan bruke denne tilbakemeldingen som en CV til neste gang de vil benytte seg av tjenesten. Karma, rett og slett.
Couchsurfing er, som du skjønner, ikke bare en tjeneste for at folk skal kunne overnatte gratis mens de er på reise. Siden verten som regel er tilstede handler det like mye om å bli kjent med nye mennesker. Om du feks bor på Røros og legger ut leiligheten din på Couchsurfing.com kan det før du vet ordet av det dukke opp en mann på 42 fra Bangladesh. Før du vet ordet av det sitter dere og spiser middag, drikker rødvin og deler historier hele natta. Og når du reiser til Bangladesh neste sommer vet du hvor du skal overnatte. Ikke sant? Nå skjønner du greia.
Couchsurfing har flere funksjoner enn å finne steder å overnatte. Det er nemlig en mindre brukt funksjon som heter “hangouts”. Konseptet med dette er at du stripper bort overnattings-aspektet og kun sitter igjen med det sosiale. Det er, tro det eller ei, folk der ute som reiser alene og som kan tenke seg å ta en kaffe eller pils med fremmede. I Couchsurfing-appen setter du statusen din til “tilgjengelig” og skriver en setning om hva du vil finne på.
Under ser du et screenshot fra min status da jeg var i Torino for et par uker siden. Her kan du også se en kar med navnet Emanuele har satt seg selv som tilgjengelig for å “Wants to discover”. Engelsken hans er tydeligvis ikke helt på topp, men hva gjør vel det?!
Før jeg forteller hvordan det gikk med min hangout-opplevelse vil jeg gjerne ta et par skritt tilbake og forklare hvorfor jeg satt min status til “I want to record a podcast”.
Hvorfor podcast?
Om du ikke vet hvem jeg er eller hva jeg driver med kommer det her en kort oppsummering:
- Jeg driver to podcasts; The Blazin’ Podcast og NÅ ER DET ALVOR
- Begge podcastene handler for det meste om løping, men en av de er på norsk og den andre er på engelsk.
- I juni 2019 Jeg sa opp jobben min og leide ut leiligheten min i Oslo. Nå er jeg på reisefot og har som eneste agenda å spille inn intervjuer med folk jeg møter på reisen. Siden jeg er ultra/fjell/terrengløper reiser jeg ofte til steder hvor det er konkurranser. Noen ganger konkurrerer jeg selv og andre ganger intervjuer jeg folk som konkurrerer. Noen ganger gjør jeg begge deler.
Nå skjønner du kanskje hvorfor jeg var ute etter å spille inn en podcast da jeg var i Torino. Selv om det ikke var idrettsrelatert tenkte jeg det kunne bli et spennende prosjekt dersom noen beit på. I tillegg ville jeg potensielt få meg en ny venn! Da fortsetter vi historiefortellingen..
“Jessica wants to hang out with you”
Før jeg visste ordet av det fikk jeg en notification som sa “Jessica wants to hang out with you”. Jeg aksepterte hennes forespørsel og åpnet dermed chatte-funksjonaliteten i appen. Se screenshots under:
Siden WhatsApp utkonkurrerer Couchsurfing når det kommer til chatting tok vi dialogen videre der. Se neste screenshot:
Som du ser avtalte vi å møtes. Hvor fett er ikke det? Om intervjuet ville bli en suksess eller ikke spilte egentlig ingen rolle. Nå hadde jeg i hvert fall mulighet til å spørre ei jente fra Sør-Korea om alt jeg lurte på. Men hva var det egentlig jeg lurte på? Det er vel det som er litt av sjarmen med podcasting — nysgjerrigheten trigges når record-lampa lyser rødt.
Møtet med Jessica
Jeg traff henne som avtalt ved Porta Palazzo kl 12:30. Vi fant raskt tonen, og det var ikke før to-tre timer med espresso-drikking, gelatto-spising og sightseeing at jeg tok opp mikrofonen og begynte innspillingen av podcasten. Det tar nemlig litt tid å varme opp fremmede — spesielt fremmede som ikke skjønner konseptet med podcasting. Jeg trykket på record-knappen, gav henne en av mine Audio-Technica-mikrofoner og begynte seansen.
Slik gikk det
Nå er du sikkert kjempespent på å høre hvordan det gikk da jeg spilte inn podcast med dette fremmede mennesket fra Sør-Korea mens vi vandret rundt i Torinos mystiske smågater. Ikke sant? Jeg begynte faktisk å gjengi samtalen i korte trekk, men så slettet jeg all teksten. Jeg tror nemlig det beste for både din egen og dette innleggets del er at du lytter til podcasten.
Her er den:
Noen refleksjoner
Noe av det beste med podcasting er at man blir tvunget til å være tilstede i samtalen. Nå til dags er det veldig vanlig å la tankene vandre ned i lomma og telefonen dersom samtalen man har med et menneske ikke er interessant nok til å at man klarer/gidder å vie vedkommende oppmerksomhet. Det er synd å si det, men når man møter folk i 2019 må hvert eneste menneske rettferdiggjøre hvorfor vedkommende er mer underholdende enn alt som finnes på internett. Men greia med podcasting er at når den røde lampa på båndopptakeren lyser rødt vet du at du er nødt til å holde et fiktivt menneske underholdt. Dette fiktive mennesket er i mitt tilfelle tusenvis av lyttere som abonnerer og lytter til podcasten, så jeg føler hele tiden et behov for å holde samtalen underholdende og geleide samtalen på riktig spor. Dette er spesielt vanskelig når du ikke kjenner intervjuobjektet ditt og når du ikke har noen agenda eller avtalt tidsrom. Når du spiller inn podcast, og spesielt en slik type podcast, går du inn i flow à la den du får når du løper på sti, bedre kjent som runner’s high. Samme type flow har jeg opplevd å få når jeg programmerer. Det er en intens tilstedeværelse som er vanskelig å gjenskape. Jeg mistenker at denne såkalte flowen var vanligere å oppleve før smarttelefonen ble en såpass stor del av livet vårt. Det sies at du må gjøre én ting sammenhengende i 25 minutter for å komme inn i en flow. Det er sjelden dette gjennomføres i disse dager når vi konstant blir avbrutt med notifications og vibrasjoner i lomma. Og om du har skrudd av notifications, kanskje du blir fristet til å sjekke om du har fått notifications? Ironisk nok ble jeg nettopp avbrutt mens jeg skrev dette innlegget av en mail med en faktura fra Buzzsprout (hostingen til podcastene mine). I gamle dager kom regninger i posten. Nå kommer de kl 09:21 på en torsdags morgen. Ikke fett.
Podcasten starter egentlig etter podcasten er ferdig
Jeg har i skrivende stund publisert 71 podcast-episoder. En gjenganger er at de virkelig dype samtalene faktisk ikke starter før etter at innspillingen er gjort. Når innspillingen er ferdig sitter intervjuobjektet ofte igjen med tanker og refleksjoner over det vedkommende sa eller ikke sa under innspillingen. Dette blir ofte luftet og diskutert, og det ender ofte i en like- eller dobbelt så lang diskusjon som selve innspillingen. Denne samtalen kan ofte bli ganske intens. Og det samme skjedde med Jessica. Etter at vi var ferdig med innspillingen av denne episoden fortsatte vi å henge sammen i Torino og pratet helt til sola gikk ned. Når jeg legger lydfila fra Zoom-recorderen inn på Mac’en og hører gjennom selve innspillingen er det som ble spilt inn ofte ikke helt i tråd med det jeg husker fra innspillingen siden det fort går litt i surr hva vi snakket om med eller uten mikrofon. Men det spiller heller ingen rolle. Innspillingene blir som oftest bra, og diskusjonen etter er som oftest helt magisk.
Digresjon: Pomodoro
Da jeg underviste i faget interaksjonsdesign for et par år siden var det lagt opp til at jeg skulle lære studentene å bruke JavaScript til å skrive en desktop-applikasjon ved hjelp av noe som heter Electron. Teknikken er egentlig irrelevant, men applikasjonen skulle være noe så enkelt som en stoppeklokke/timer som bruker den såkalte pomodoro-teknikken. Denne teknikken ble oppfunnet av Francesco Cirillo i 1992, og fikk navnet fordi han brukte en kjøkken-timer som så ut som en tomat for å si i fra når det hadde gått tjuefem minutter. Hvorfor tjuefem? Og hvorfor er tomat relevant? Tomat er bare relevant fordi tomat på italiensk er pomodoro og tjuefem fordi, som jeg nevnte tidligere, tar det tjue eller tjuefem minutter med konsentrasjon på én oppgave for å komme inn i en bra nok flow til å være produktiv. Når alarmen går etter tjuefem minutter er det på tide med en fem minutters pause. Og så er det på’n igjen.
De fleste studentene klarte å lage denne appen. Men det var ikke før jeg kom til Italia at jeg virkelig skjønte hva pomodoro betydde. Det slo meg da at man egentlig ikke lærer et språk 100% før man har hørt ordet i sin virkelige kontekst. Før jeg kom til Italia assosierte jeg ordet pomodoro med pomodoro-teknikken. Nå ser jeg for meg hauger med tomater på det gigantiske frukt- og grønt-markedet på Porta Palazzo i Torino hvor jeg traff Jessica.
Over og ut. Roger og Knut.
