Quebéc Mega Trail 80 KM 2022
Mars 2022 fikk jeg en Messenger-melding fra et menneske jeg ikke hadde hørt fra på et par år. Mennesket het Renée Hamel, og jeg ble kjent med henne i El Chaltén i Argentinske Patagonia februar 2020, rett før dritten traff vifta (med dritten mener jeg COVID, og med vifta mener jeg verden). Renée jobber til daglig som postbud i Québec, men var nå på en lengre løpeferie og bumset rundt med et par løpesko og et telt i sekken. Det samme var jeg, så vi fant naturligvis tonen ganske fort. Før vi visste ordet av det gjorde vi en FKT (Fastest Known Time) sammen rundt fjellet Huemul — en 70km lang tur med en god del elvekrysninger og fjellpass. Se filmen jeg lagde fra turen her:
I meldingen fra Renée stod det noe i denne duren:
“Hey Hans! Would you like to come to Quebéc and do the Quebéc Mega Trail? The race director is looking for some elite athletes from Europe to come and race”.
Jeg var ikke vond å be. Det klaffet med løpskalenderen min, og jeg ville få en mulighet til å reise til østkysten av Canada — et sted jeg aldri har vært før — og jeg ville møte min Huemul-venn igjen. QMT er et gigantisk arrangement og har mange distanser å tilby stiløpere; 6km, 15km 25km, 50km, 80km, 110km og 100 miles (160km). Siden mitt hovedmål denne sesongen er 100km lange CCC i slutten av august ville jeg ikke utsette kroppen for unødvendig mye belastning, så jeg takket ja til å løpe 80km-distansen.
“Sign me up!”, svarte jeg.
Løypa
Løypeprofilen til QMT80 er ikke avskrekkende. 3000 høydemeter fordelt på 80km betyr som regel at det er ganske løpbart. Jeg pleier å tegne løypeprofilen på et A4-ark for å visualisere og for å ta og føle på løypa. Her noterer jeg meg hvor matstasjonene er, hvor langt det er mellom stasjonene, hvor det er dropbag, hvilke stasjoner det er mulighet for crewing, og hva stasjonene heter. Sistnevnte er faktisk ganske kjekt å memorere fordi de fleste MUT (Mountain Ultra Trail)-løp blir lagt på stier som er populære blant turgåere. Den første stasjonen vår på QMT80 het for eksempel Massif. Dette punket heter Massif året rundt — ikke bare under QMT. Det er en av de høyeste punktene i regionen, og matstasjonen ligger på et sted som er godt tilgjengelig for brannbiler i tilfelle det er skogbrann. Stiene vi løp på var delvis skiltet à la skiltene vi har i Norge med piler som peker mot naturlige turdestinasjoner og utkikkspunkter med info om hvor langt det var til de respektive stedene. Disse stedene delte ofte navn med matstasjonene, så det var kjekt med bekreftelser underveis om at man var på rett vei. Stiene var for øvrig ekstremt godt merket med oransje tape som var hengt opp i trær og busker. Der det ikke fantes noen steder å henge opp teip banket de pinner med oransje vimpler i jorda.
Som du kan se er det en ganske heftig stigning tidlig i løypa etterfulgt av et meget kupert terreng som tilsynelatende kun går nedover helt til mål. Tilsynelatende. Mer om det litt senere i denne hittil lite dramatiske løpsrapporten.
Sidespor: Jeg vet ikke hva Micron produserer, men aksjeverdien deres er ikke helt ulik profilen til QMT80 etter at vi har løpt forbi Massif.
Jokern
Ultraløping er i bunn og grunn problemløsning på høyt nivå. De fleste hinder — bortsett fra beinbrudd og stygge skader — skal være mulig å forsere dersom målet er å gjennomføre. Det er dette aspektet jeg liker best med denne idretten. Du kan være så godt trent du bare vil, visualisere og memorere løypa i detalj, lage Excel-dokumenter med ernæringsstrategi osv, men det dukker alltid opp en joker. Jokeren kan dukke opp når som helst. Noen ganger dukker han ikke opp i det hele tatt mens andre ganger henger han på nakken din som en klegg. Under TDS i 2022 dukket han opp i form av en knust hodelykt midt på natta på toppen av en fjellpassasje på 2600 moh i Alpene mens det regnet, lynte og tordnet rundt meg. Under KRS Ultra tidligere i år dukket han opp i form av at jeg gikk næringstom og møtte veggen 500 m før mål og seieren glapp dermed mellom fingrene mine. Og nå, under QMT80, kom jokeren på besøk dagen før løpet og hang seg fast på nakken min til jeg løp over målstreken dagen etterpå. Før du leser videre vil jeg presisere at dette ikke er unnskyldninger eller syting. Dette er en skildring av hvordan jeg dealet med jokerne denne gangen. Dette er ultraløping.
T-1
Det hele startet dagen før. Jeg våknet opp med en heftig hodepine etter en dårlig natts søvn. Jeg tenkte at det var jeg-lag, så jeg tok meg en kald dusj for å riste det av meg. Merkelig nok funket det ikke. Utover dagen ble det bare verre. Jeg begynte å kaldsvette, fryse, og la meg under dyna. Da jeg prøve å stå oppreist ble jeg svimmel og måtte legge meg ned igjen. Magen trøblet også. Jeg hadde rett og slett pådratt meg en feber og influensasymptomer. Mens jeg lå under dyna med fjernkontrollen i hånda og zappet hodeløst mellom CNN og Fox News var det en god del tanker som strømmet gjennom hodet mitt. Er det COVID? Er det et heftig tilfelle av prestasjonsangst? Det har jeg aldri slitt med tidligere, så det ville vært veldig rart om det kom nå. Har all denne treningen vært forgjeves? Kunne jeg unngått dette? Er det noe håp om å kunne stille til start i morgen? Blir det min første DNS eller DNF? Hva vil arrangøren si? De har jo tross alt sponset turen min hit. Det ville vært en skam å ikke stille til start i hvert fall. Jeg ringte et par kompiser hjemme i Norge og fant ut at det eneste riktige var å stille til start og bryte etter en halvtime om det ikke løsnet. Det var også det som ble game plan; stille til start og bryte om kroppen ikke taklet påkjenningen. Å starte et 80km langt terrengultraløp med feber ville kanskje være som å hoppe inn halvveis i et 100 miles-løp? Jeg syntes ikke synd på meg selv, men ergret meg litt over at det kunne vært unngått om jeg bare hadde brukt maske flittigere på reisen eller vasket hendene bedre. Jeg kunne også takket nei til den kanapéen som jeg fikk servert på kick-off-opplegget i går kveld. Når tankene begynte å føre meg dit hen og jeg merket at jeg begynte å gå ned i en negativ spiral fikk jeg samme instinktreaksjon som jeg får underveis i et ultraløp (og ellers i livet for øvrig) når en slik joker kommer på besøk. Denne teknikken lærte jeg meg selv i tenårene mens jeg slet med angst og insomnia. Jeg sliter med å sette ord på hva som skjer i hodet mitt når dette instinktet kicker inn, men det gjør i hvert fall at jeg blir ekstremt pragmatisk og løsningsorientert samtidig som jeg forteller meg selv at det er helt ok om det skulle bli enda verre. Klarer jeg å leve med worst case scenario? I tenårene var worst case at jeg lå våken hele natta og potensielt måtte gå på skolen uten noe søvn. Da ville jeg i hvert fall sove godt i morgen! Og hva ville worst case være om jeg måtte stille til start med feber? En DNF (Did Not Finish)? Og hva er egentlig den kjipeste worst casen man kan tenke seg? Å dø? Er det så kjipt, egentlig? Det vet vi jo ikke før vi har prøvd. Jeg har hatt noen innholdsrike 33 år på denne kloden, så det ville jeg også levd greit med. Å stille til start skulle skje åkke som, så nå gjaldt det bare å prøve å få i seg litt karbohydrater og preppe utstyr og drop bag til i morgen. Man skal prøve å få i seg 8–10 gram karbohydrater per kilo kroppsvekt de par siste dagene før et ultraløp for å være sikker på at glykogenlagrene er 100% fulle. Det klarte jeg ikke, men jeg kom meg godt stykke på vei med å slurpe i meg havregrøt, Coca-Cola, bananer og litt seigmenn som jeg hadde med meg fra Norge.
Bussen til startstreken skulle gå kl 03:30 og startskuddet kl 05:00. Da jeg var ferdig med alt det praktiske tok jeg kvelden og satset på å sove av meg feberen. Søvn er jo det beste verktøyet vi har for restitusjon. Jeg la meg derfor ganske tidlig, ca kl 18:00. Det var ikke min beste natts søvn, men jeg våknet mirakuløst opp etter 8 timer og 50 minutter helt feberfri. Holy smokes, tenkte jeg. Er dette en av de der sjeldne 24-timers-sykdommene? Jeg følte meg fortsatt groggy, og magen trøblet. Men jeg var i hvert fall feberfri. Dette kunne pokkern meg gå! Jeg teipet brystvortene, fikk i meg litt havregrøt som hadde stått i kjøleskapet siden i går, snørte på meg Fuji Lite 2-skoene og gikk ned til bussen som skulle ta oss til start. På løypekartet under kan du se at det er et såkalt point-to-point-løp med start på kaia i Petite Riviere St. Francois og målgang ved foten til Monte Sainte Anne. Hotellet mitt var ved målgang, så bussturen gikk dermed hele løypa i revers langs kysten.
Vi ble busset ut i gule skolebusser. Bussjåføren var en ung dame i starten av 20-årene med en gigantisk kaffetermos på fanget. Det var bekmørkt da hun ønsket oss velkommen om bord, men det ble gradvis lysere jo nærmere vi kom startområdet. Bussen var stappfull av spente ultraløpere i alle former og farger. Folk hadde reist langt og trent lenge til nettopp denne dagen. Det er ikke rart spenningen var til å ta og føle på. Selv om det var midt på natta var det allerede varmt og klamt. Pga nettopp dette er det også en god del mygg i området. Vi ble derfor rådet til å smøre og spraye oss inn med myggspray før løpet. Mange syntes det var en god idé å gjøre dette i bussen. Jeg lover deg, hadde jeg fyrt opp en lighter her tror jeg bussen ville gått i lufta. Siden turen var på nesten nøyaktig 80 km og vi kjørte i 80 km/t skjønte jeg fort at denne turen ville ta en times tid. For å få tiden til å gå og for å ikke la meg affektere av alle rundt meg som dobbel- og trippelsjekket at de hadde med seg alt det påkrevde utstyret tok jeg fram iPod Nanoen min. Det er ikke så vanlig å bruke iPod lengre, men jeg bruker min flittig når jeg trener og under lange terrengultraløp. Jeg trykket på “shuffle” og lot det stå til. Sangen Nocturne av Wild Nothing var den første sangen i rekka.
Den skreddersydde QMT-spillelista bestod forøvrig også av blant annet Mr. Pimp Lotion, Jon Hopkins, Moderat, M83, Pil & Bue, Aitch, Ashanti, Robyn, A$AP Rocky, Kendrick Lamar, Madvillain, Gil Scott-Heron og Undergrunn. Tidligere har jeg rippet lengre mixer og DJ-sets, men denne gangen lagde jeg en spilleliste bestående av feelgood-sanger fra- eller med vibber fra 2000-tallet. Kall det gjerne guilty pleasures.
Let’s goooooooo
Vi ankom startområdet ca 45 minutter før start. Nå gjaldt det å gjøre de siste justeringene på utstyret og varme litt opp for å sjekke om kroppen var med på leken. Jeg følte meg slapp, og jeg kunne kjenne at lymfene var hovnet opp. Leggene var av en eller annen grunn kjempestøle uten at jeg hadde løpt noe dagen før. Dette skulle nok ordne seg etter at kroppen var kommet i gang og adrenalinet kicket inn. Men jeg var mest nervøs for magen, ettersom den vanligste problematikken under et ultraløp er magetrøbbel. Og når du starter et ultraløp med magetrøbbel har du ikke verdens beste utgangspunkt. Det skulle bikke 27 grader i dag, og det var allerede meget lummert, så det gjaldt å ikke bli dehydrert. Når det er varmt og klamt går blodet til huden for å kjøle deg ned. Magen og fordøyelse står derfor ikke så høyt oppe på prioriteringslista, så risikoen for at du må kalle på elgen eller ta en tur i skogen øker i takt med kvikksølvet på termometeret. Dagen i dag ville med andre ord handle om problemløsning på eller høyeste nivå.
Ca 15 minutter før start dukket sola opp bak horisonten i St. Lawrence-bukta. Den var blodrød og gigantisk, sånn som man (kanskje bare meg?) bare har sett i solnedganger i Hollywood-filmer tidligere. Den kunne i hvert fall ikke dukket opp på et bedre tidspunkt. Speakeren begynte å fyre opp stemningen, og ca 2 minutter før start spilte de av den offisielle QMT-sangen, “Xanadu”, av bandet Rush fra 1977.
Sangen bidro til en ganske heftig stemning på startstreken. Jeg stod fremst i feltet og så meg rundt etter potensielle konkurrenter. Hvem skulle det kjempes mot i dag, mon tro? Han fra Réunion? En lokal kar fra Quebéc? Eller var det meg selv og mine jokere fra det siste døgnet som ville bli mine største utfordrere?
Speakeren ropte noe på fransk akkurat da Xanadu nådde et klimaks, og løpet var offisielt i gang. Nå skulle vi løpe i et terreng ikke helt ulikt Lillomarka i 8–10 timer.
Jeg hadde ikke med meg smarttelefonen under løpet, så jeg tok ingen bilder underveis. Men jeg tok meg en jogg på deler av løypa et par dager tidligere. Her er et representabelt bilde av stiene
Mine antakelser om at terrenget var ganske likt Lillomarka stemte delvis. Det var overraskende nok mer røtter, mer gjørme og mye mindre løpbart en blåstiene jeg er vant til fra Oslo. Jeg kommer tilbake til dette litt senere. Tilbake til selve løpet..
Her er et bilde stjålet fra Instagrammen til arrangøren fra starten. Som alltid gikk det ganske fort for seg. Vi la oss på ca 04:10 på kilometeren. Vanligvis går det helt greit, men i dag var det litt mer anstrengende. Rart med det.
Jeg løp i tights, T-skjorte og caps. Med meg hadde jeg to vannflasker på 500 ml og én på 250 ml. En av halvliterne var fylt med vann og den andre med 320 Maurten. 250 ml-flaska var kun med som backup og som tåteflaske til bussturen. Det var som nevnt ca 14–15 km mellom hver stasjon, og det var minimalt med bekker og elver vi kunne fylle i. Under slike forhold trenger man 500–700 ml væske i timen. Kalorimessig klarer kroppen å ta opp maks 350–400 kcal i timen. Det betyr ikke at alle klarer det, men det er det en veltrent menneskekropp skal klare. På et så langt løp vil man gå i kaloriunderskudd uansett hvor mye man klarer å dytte i seg. Men det er greit å ha i bakhodet at 400 kcal er maksimum. Faktorer som varme, luftfuktighet og intensitet gjør selvfølgelig at dette tallet ikke alltid stemmer. Det er ikke forsket så veldig mye på ultraløping, men for maraton skal visstnok den optimale temperaturen være rundt 8 grader celsius.
Vi gjorde oss ferdig med asfalten og tok en nittigrader inn på stien som skulle ta oss opp til første stasjon. Opp dit var det 950 høydemeter fordelt på ca 12 km. Her dannet vi oss raskt en gruppe på 4–5 karer. Dynamikken i gruppa var interessant. En kar la seg konsekvent ca 20–40 meter foran oss andre og pushet unødvendig hardt til å være starten på en 80 km. Jeg lot han holde på og satset på at han kom til å kræsje om noen mil. På vei til toppen måtte vi innom en liten nedstigning. Dette var en ypperlig mulighet til å finne ut hvor flinke de rundt meg var til å løpe nedover. Det ville ha mye å si for hvor mye jeg skulle gidde å pushe i motbakkene. Nedoverløping i teknisk terreng er en av mine styrker, så jeg kan spare mye krefter på å la andre løpere bruke opp sine krefter i motbakker. Vi skal jo som regel ned på andre siden, så da kan jeg like gjerne ta de igjen der. I denne kneika viste det seg at mannen i tet var en komplett amatør i nedoverløping. Spillet var i gang.
Før vi nådde CP1, Massif, gjenstod det en siste litt lengre motbakke. Jeg hadde tatt igjen mannen som tidligere lå i tet, og nå var det jeg som ledet an feltet. Kroppen kjentes overraskende bra ut, og jeg tenkte at det ville være interessant å teste hvor høy intensitet jeg tålte. Før jeg fikk svaret på dette ropte en kar i feltet bak meg “Hey! You’re running in the wrong direction! It’s this way! Jeg snudde, og der kunne jeg se at hele gjengen ventet på meg. De dirigerte meg til og med fram i feltet slik at jeg ikke skulle miste min posisjon. Hadde jeg etablert en alfarolle i gruppa allerede? Det ville i så fall være heldig for meg ettersom jeg overhodet ikke følte meg alfa i dag. Løypa de ville at jeg skulle løpe inn på var en avstikker fra den jeg hadde løpt. Det kjentes ikke riktig ut. Jeg snudde meg, og de hadde pokkern meg ikke fulgt etter meg. De stod der fortsatt og diskuterte om dette var riktig rute eller ikke. De kom fram til at stien jeg løp på i utgangspunktet var den korrekte og stakk fra meg. Nå var jeg 50 meter nede i ei skrent, og jeg hadde mistet alfarollen. Dette var dagens joker #1. Det var ikke noe å gjøre med, og gutta som mente at jeg hadde løpt feil mente det jo da de ropte på meg. Det var deres feil, men intensjonen deres var ikke å sette kjepper i jula på meg. Det var bare å bite det i seg og løpe etter de. Jeg tar de igjen når det flater ut mot toppen. Og det var nøyaktig det jeg gjorde. Jeg merket at det begynte å løsne mer og mer, og jeg hadde fått i meg ca 700 ml væske og 300 kalorier fra Maurten’s 320 Drink Mix den siste timen. Nå krysset jeg bare fingrene for at kroppen faktisk tok det opp og at det ikke bare lå i magesekken og skvulpet. Fun fact: Studier har vist at for å hjelpe magesekken med å frakte væske og næring til tarmene lønner det seg å ta store slurker med lange mellomrom i stedet for å ta mange små slurker. Hvorfor vet jeg ikke. Men jeg prøvde å bruke denne protokollen så godt det lot seg gjøre.
Vi var inne på et ganske løpbart parti med såkalt singletrack. Det var ingen tregrense, så vi løp i tett skog selv oppe i høyden. Akkurat som i Lillomarka krysset vi sporadisk noen grusveier. Disse krysningene var ypperlige anledninger for å gjøre et taktskifte og løpe forbi hverandre. Han som ledet an gruppa holdt en fart som føltes ut som en konservativ men smart 80 km-fart. Jeg liker å leve litt på grensa under konkurranser og benyttet derfor sjansen ved neste grusveikrysning til å sette inn et støt og sette opp tempoet et par hakk. Etter et par minutter med denne fartsøkningen hadde jeg distansert de. Shit, var det så enkelt?, tenkte jeg, etterfulgt av “dette kommer jeg sikkert til å svi for om et par mil”.
Å bli jaget over lengre tid i tett skog er ubehagelig. Med denne kronglete stien var det sjeldent sikt lengre enn 50 meter, så jeg hadde ingen sjans til å vite hvor mye spillerom jeg hadde. Noen ganger åpnet skogen seg opp, og vi løp inn på noe som lignet rødmerket sti i Oslomarka som er myrlagt på sommeren og veldig gjørmete. Jeg kunne høre mennesker og klapping, så jeg antok at jeg var like ved første drikkestasjon. Jeg satt opp tempoet litt til, slik at jeg hadde litt slingring til å både drikke på stasjonen og fylle flaskene mine og mikse sportsdrikk. Jeg kom meg avgårde 10 sekunder før de andre nådde stasjonen. Jeg krysset fingrene for at de skulle knote like mye som jeg gjorde, slik at strevet mitt ikke var forgjeves. Nå ventet det en strekning på ca 500 meter på en veldig bred grusvei før vi igjen tok inn på gjørmete rødsti med klopper. Å avgjøre løpet allerede nå ved å få de andre til å miste motet om å ta meg igjen ville være å gamble ganske hardt. Men jeg gjorde et forsøk. Jeg satte inn et støt og sørget for å få en heftig luke før jeg entret rødstien og gjørmeland. Nå var vi ca 1 t 40 min ut i løpet og det var allerede begynt å bli merkbart varmt. Jeg kjente ingenting til feberen, og jeg hadde lagt gårdagen bak meg. Jeg hadde jo tross alt fått ni timer med søvn. Det hadde sikkert ikke de andre gutta. Men magen hadde begynt å hilse på, og jeg kjente igjen signalene fra fjorårets opplevelse under Nøsen Hundreds, hvor magetrøbbel og diaré gjorde det meget ubehagelig å løpe 100 km.
Etter at jeg hadde gjort meg ferdig med gjørmen og kloppene tok vi en krapp høyresving inn i skogen. Nå var vi ca 25 km inn i løpet, og det kuperte terrenget og de tekniske stiene hadde meldt sin ankomst. Nå gjaldt det å finne en komfortabel og bærekraftig rytme og fokusere på arbeidsoppgaver; dyppe capsen i absolutt alle pytter og bekker, holde seg hydrert og ta til seg næring. Sistnevnte skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt. Nå kjente jeg at det var på tide å tre til sides, sette meg på huk og ta en god gammeldags nummer to. Lønnetrærne rundt meg lo seg sikkert skakk i hjel da de så hva jeg holdt på med. Men jeg tror de skjønte alvoret da jeg brukte bladene deres som dopapir. Hadde en lokal Quebéc’er sett hvordan jeg misbrukte deres nasjonalskatt hadde jeg blitt lynsjet.
Totalt ble det åtte dobesøk. Det skjedde stort sett etter lengre nedstigninger. Å riste magen på denne måten er nok ikke ideelt når man trøbler med å ta til seg næring. Etter et par ultraløp med slike hendelser har jeg begynt å bli ganske flink til dette. Jeg venter til siste sekund, vrenger av meg tightsen og får ut det som må ut. Hele seansen tar nok bare i underkant av ett minutt. Men skal man kjempe om en seier har man ikke råd til åtte slike minutter. Man taper jo selvfølgelig mye tid på det faktum at man blir dehydrert og næringstom av diaréen, men det er et litt mer komplisert regnestykke jeg ikke orker å begi meg ut på nå.
Jeg holdt ledelsen en god stund til. Jeg var først til CP2, “Cap du salut” (28 km). Her, som på alle de andre stasjonene serverte de banan, appelsin, Coca-Cola, sjokolade, potetgull, ost, sportsdrikk, vann og elektrolyttabletter. Sistnevnte var det eneste jeg tok med meg fra denne stasjonen. Alt det andre var uinteressant for en kar som nettopp hadde tilbragt mye tid på huk. Jeg fylte flaskene med vann og løp videre. Gogogo!!
Da vi bikket 35 kilometer ble jeg tatt igjen av en kar i gul T-skjorte. Det var franskmannen Joey Bellanger — samme kar som tidligere i løpet hadde geleidet meg inn på feil sti og løpt fra meg. Jeg bar ingen nag, men jeg tenkte selvfølgelig at han måtte få smake sin egen medisin. Vi løp sammen en stund, men min strategi gikk fort i vasken da jeg i slutten av en lang nedstigning måtte sette meg på huk drite på noen lønnetrær igjen. Nå gjaldt det å ikke miste hodet. Det eneste jeg kunne gjøre nå var å bruke minimalt med tid på huk og finne et tempo som var bærekraftig i 4 mil til uten noe særlig næring. Alt jeg puttet i meg kom tydeligvis ut igjen, så jeg måtte satse på at elektrolytter og vann skulle ta meg til mål. Jeg benyttet fortsatt hver anledning til å kjøle ned hodet, og kom faktisk i en veldig bra groove da jeg etter hvert kjente at tarmene var helt tomme. Nå var det ikke mer igjen der nede! Joey var aldri i sikte, men jeg kunne høre at gruppa bak meg ble klappet og heiet inn til CP3, “Cap Gribane” (42,5 km), ca 1 minutt bak meg. Nå dro jeg opp iPod’en fra den øverste lomma på løpevesten, monterte ørepluggene og og trykket på shuffle. Sangen som kom på var Fire av duo-bandet Pil & Bue. Vokalisten repeterer “Be as good as it gets” veldig mange ganger. Det ble mantraet mitt de neste par timene. Om du vil ha frysninger anbefaler jeg deg å ta en lytt:
Nå var mitt neste fokus å nå CP4, “St-Tite-des-Caps” på 57 km, så effektivt og skånsomt som mulig. Her skulle Huemul-vennen min, Renée, være både funksjonær og crew for meg og noen andre løpere. Jeg hadde dermed et smil og positive vibber å se fram til. Nå var det begynt å bli styggvarmt, og denne etappen bestod av mye kjerrevei og endeløse brede grusveier. I horisonten kunne jeg nå se antydninger til Mont-Sainte-Anne, som er fjellet som ligger like ved målgang. Det var selvfølgelig inspirerende, men det var fortsatt 27km igjen, og varmen og næringsproblematikken gjorde at det ikke fløt så bra som jeg hadde håpet på. Jeg klarte så vidt å holde 7 minutter på kilometeren. Det var nok ikke bare jeg som slet, så det gjaldt å gjøre det beste ut av det. Samtidig var jeg såpass takknemlig for at jeg hadde kommet meg såpass langt i løypa til tross for forutsetningene at jeg løp på en rus av glede. “You can only be as good as it gets”.
St-Tite er en liten landsby, og matstasjonen var plassert i en park i sentrum. For å komme seg fra skogen og inn i parken måtte vi krysse en motorvei. For å unngå dette hadde arrangørene lagt løypa gjennom en elv som rant gjennom en tunnel under veien. Jeg benyttet sjansen til å dyppe stort sett hele kroppen i det kalde vannet. Det minnet meg om da jeg og min kompis, Askild, tok oss et bad i Bondhusdalen for et par uker siden på tampen av en lengre treningsleir. Da fortalte Askild meg om da han hadde tatt seg et bad midt i Hardangerjøkulen Ultra, for et par år siden. Han mente dette bidro til at han klarte å løpe såpass bra på slutten av løpet som han gjorde og til slutt gå av med seieren.
Har du sjansen i Quebéc, Hans Kristian, så ta deg et bad. Det gjør underverker. Jeg lover deg. Du vil ikke angre, og du vil ta igjen den tapte tiden på null komma niks.
Det er notert, Askild. Det er notert.
Jeg ankom St-Tite etter 6t 29min løpt. Renée tok meg i mot og gjorde nøyaktig det vi hadde avtalt på forhånd, nemlig å hente meg en kopp kaffe, tømme søppel fra lommene mine, fylle flaskene mine med vann og elektrolytter, og gi meg en ziplock-pose med GU-gels fra dropbagen. Jeg visste ikke om jeg kom til å få i meg noen av de, men det skadet ikke å ta de med meg. Samtidig kom det en dame kom bort og spurte om hun kunne ta en titt på utstyret mitt. Om du som leser nå tenker at alt jeg har skrevet til nå var en oppbygging til en erotisk novelle tar du grundig feil. Denne damen skulle nemlig sjekke om jeg hadde med meg alt av det påkrevde utstyret. Jeg tok fram en gjennomsiktig ziplock med nødteppe, enkeltmannspakke, mobiltelefon, og viste henne at jeg hadde vannflasker nok til å bære med meg minst 1 liter. “You’re good to go!”, sa hun med en streng tone. Jeg slurpet i meg litt mer kaffe mens jeg fortalte Renée om hvordan dagen min hadde vært. Hun ble litt bekymret over tilstanden min og presiserte “Don’t ruin the rest of your season for this”. Jeg sa meg enig og løp videre i et bedagelig tempo — overraskende oppkvikket fra besøket i elva, kaffen og smilet fra Renée. Vibbene fra alle som heiet hjalp selvfølgelig også på. Jeg orket ikke spørre hvor langt bak jeg var førsteplassen. Det ville bare bidratt til fôre konkurranseinstinktet, og det hadde jeg ikke behov for akkurat nå. Om jeg skulle ta han igjen senere i løpet ville det vært en bonus. Men det var ikke et mål. Å ro i land en andreplass var mer enn bra nok i dag. Nå gjenstod det drøye 2 mil.
Å komme seg ut av St-Tite var et herk. I ultraløping er det en helningsgrad vi kaller for douche grade. Dette er en stigning med en helning som er løpbar om du har krefter igjen på tanken. Som regel har du ikke det på tampen av et ultraløp, og du blir tvunget til å gå. Her ble vi møtt med en klassisk douche grade. Jeg vekslet mellom å gå og å småjogge. Etter hvert slaket det seg ut, og jeg kom inn i en bra flyt. Vi ble geleidet ut langs motorveien et par hundre meter. Her minnes jeg at jeg lukket øynene mens jeg løp inntil autovernet. Kanskje sparte jeg en kalori eller to på å ikke bruke energi på å se? Det var i hvert fall digg å koble litt av vel vitende om løypas mest tekniske parti var rett rundt hjørnet. Nå var det Jon Hopkins’ Collider som dundret inn i ørene mine. Om du ikke har løpt med skiva hans, Immunity, på øret under en løpetur har du noe å se fram til.
St. Tite var oppe på en høyde, og løypa tok oss nå ned til havnivå og elva Sainte-Anne-du-Nord — en gigantisk elv som renner ut i St. Lawrence nærmere målområdet. Denne elva skulle nå krysses ved hjelp av gummibåter som var festet i vaiere på tvers av elva. Nedstigningen fra St. Tite til elveleiet gikk knirkefritt, og jeg hadde fått tilbake mye av snerten i steget. Da jeg kom til elvekrysningen fikk jeg tildelt en flytevest. Jeg hoppet i elva og kjølte meg ned før jeg satt meg i båten. En mann på andre siden dro i et tau som var festet til vaieren, som igjen var festet til båten. Mens jeg ble firt over lente jeg meg ut av båten og kastet så mye vann over meg som overhodet mulig. Nedkjølingen og adrenalinet jeg fikk fra dette gjorde at det neste partiet på ca 1 km på en fantastisk singletrack langs elva muligens var en av mine raskeste kilometere under hele løpet. Terrenget som møtte meg etter denne strekningen noe av det minst hyggelige jeg har løpt på på en stund. Her snakker vi sleipe kampesteiner som ligger tett på hverandre nede langs elva. Sporadisk tar stien deg opp en nesten vertikale klatringer på 50–100 høydemeter som umiddelbart tar deg ned til elva og kampesteinene igjen litt lengre borte i høgget. Dette gjentar seg gang på gang helt til du kommer til en litt lengre stigning på et par hundre høydemeter. Jeg er sikker på at jeg hadde digget dette terrenget på en rolig søndagstur. Men når du er på tampen av et ultraløp og du har 12 km igjen er det en annen sak. Det var bare å gjøre det beste ut av det og forsere terrenget med så bra flyt som mulig. Det var nesten umulig å løpe her, og jeg fikk bruk for parkour- og fjellklatreegenskapene mine. Nå merket jeg også at jeg var skikkelig ute og kjøre mtp næring og væske, så det gjaldt å bite tennene sammen og holde denne flyten helt inn. Straks nærmet jeg meg partiet jeg hadde vært innom for et par dager siden. Det motiverte meg.
Da jeg kom meg til denne fantastiske fossen (Jean-Larose) visste jeg nøyaktig hva som gjenstod — nemlig en bratt klatring i noen tretrapper inne i skogen på høyre side av elva, etterfulgt av et meget løpbart parti på grus og asfalt på ca 3 km inn til mål. Jeg kunne nå benytte meg av trappa til å få oversikt over de som eventuelt jaktet på meg. Trappa var såpass bratt og lang at det tok gode 5 minutter å komme seg opp. Om jeg kunne se en konkurrent eller to i bunnen av trappa når jeg var på toppen ville dette holde helt inn!
Jeg verken så eller hørte noen i bunnen av trappa, så jeg trykket på shuffle nok en gang på iPoden og brukte takten i musikken til å ta meg til mål. Nå var det låta Spindrift av Colin Stetson som dukket opp. En bedre avslutning kunne jeg ikke bedt om.
Det er ikke akkurat en popsang på 180 bpm, men siden den ble brukt ganske hyppig i dokumentarfilmen The Alpinist, ble jeg påminnet om den Canadiske fjellklatrerern Marc-André Leclerc’s sjuke frisoloeringer og de fantastiske scenene fra filmen der han uten miner henger med én hånd i en isøks i en frossen elv uten sikring. Den minnet meg også om dagen jeg pådro meg COVID i februar, da jeg tok en kaffe på Rustadsaga Sportsstue etter at jeg hadde dundret gjennom Østmarka på skøyteski på perfekt føre med denne sangen på øret. Inne på Rustadsaga var det tjåka fullt og enda klammere enn i Québec. Dagene som fulgte ble tilbragt under dyna med en feber ganske mye verre enn den jeg hadde dagen før QMT.
Gjennom headsettet kunne jeg nå høre musikken fra høyttalerne i målområdet. Jeg skrudde av iPoden og la øreproppene i lomma. Nå var det bare å nyte de siste minuttene og prøve å ta inn hva jeg hadde vært gjennom det siste døgnet, de fantastiske stiene, landskapet, og hvordan jeg håndterte jokerne jeg ble tildelt underveis.
Hva lærte jeg?
Etter å ha drevet med terrengultra de siste seks årene har jeg plukket opp en god del triks og knep, og erfaringsbanken blir større og rikere for hvert år som går. Denne erfaringsbanken er gull verdt når en joker dukker opp ut av det blå. Noe som kan virke som en joker trenger ikke være en joker dersom du har møtt på denne jokeren tidligere. Denne gangen var diaré en av jokerne. Siden jeg har løpt med diaré tidligere ble jeg ikke nervøs eller stresset. Høye kortisolverdier øker bare sjansen for magetrøbbel, så å møte magetrøbbel med stress blir som å kaste bensin på bålet. Helgas desidert største joker var en ekstremt suboptimal natt og dag før løpet. Jeg forhørte meg med et par kompiser for å høre om de hadde opplevd noe lignende før en konkurranse og om de hadde erfaring med at det kunne “løsne” underveis i løpet. Det hadde de ikke, men hadde jeg vært gjennom dette tidligere kunne jeg senket skuldrene og lagt meg til å sove enda tidligere vel vitende om at influensasymptomer faktisk kan gi seg i løpet av et døgn. Om noe lignende skjer igjen er det absolutt ikke sikkert at sykdommen slipper såpass raskt, men det er gull verdt å ha vært gjennom det. Jo flere jokere man har møtt på tidligere jo lavere skuldre har man. I Steve Magness’ siste bok, “Do Hard Things”, skriver han at studier har vist at når mennesker har en plan og har kontroll (eller tror de har det) over situasjonen, øker dopaminnivået og kortisolnivået senkes samtidig betydelig. Magness er en av de mest anerkjente friidrettstrenerne gjennom tidene og vet hva han snakker om. Da han startet som trener var han samtidig en meget habil friidrettsutøver. I sin karriere hadde han gjennomgått mange såkalte VO2Maks-tester, og det ergret ham hver gang at testen ikke speilet det som skjer i konkurranse, nemlig at det er utøverne som bestemmer farta. Under en slik test er det testansvarlig som skrur opp hastigheten på tredemølla mens testtakeren må løpe helt til han/hun detter av mølla. Magness hadde en teori om at kortisolnivået og stresset som ble påført utøveren ved at de ikke kunne påvirke farta selv påvirket testresultatene negativt. Han kjørte en A/B-test på seg selv og målte høyere oksygenopptak på testen hvor han selv bestemte farta. Han lot utøverne sine gjøre det samme, og resultatet var at nesten samtlige testet bedre når de selv fikk justere farta selv. Av dette kan vi lære at stressnivå påvirker stress og prestasjon direkte, og jo mer kontroll vi har over situasjonen senker vi stressnivået og dermed også prestasjon. Det er litt satt på spissen, og testene er anekdotiske bevis fra hans egen lab.
Jeg har også lært at man alltid burde ha med seg elektrolytter. Om du mot formodning skulle få magetrøbbel og ikke klarer å ta til deg næring går du også glipp av elektrolyttene som vanligvis er tilsatt i sportsdrikken din. Om du ender opp som meg — å nesten droppe næring totalt og kun drikke vann fordi det er det eneste som går ned, så må du ta til deg elektrolytter. Hvis ikke risikerer du at du enten blir hyper- eller hyponatremi — dvs under- eller overhydrert. Sjansene for dette øker betydelig i varme løp som QMT. Med litt elektrolytter sørger du for at riktig mengde vann trenger inn gjennom membranet i cellene i kroppen din, og kroppens vitale funksjoner kan gå som normalt mens du dundrer av gårde i 4 blank-pace.
7 kjappe
Etter målgang sendte kompisen min, Olav, meg en smørbrødliste med spørsmål som jeg tenker kan være greit å svare på i plenum. Siden han lurte på disse tingene er det sikkert noen andre som lurer på det samme.
Antall fall? Svar: 1
Antall overtråkk? Svar: 0. Jeg teipet anklene.
Hvor mange gels gikk det med? Svar: 3 stk + 2 stk Maurten (1x160 og 1x320)
Hvor lenge ledet du? Svar: Ca 22 km
Var du overrasket over hvor teknisk stien var? Svar: Ja!!
På hvilket tidspunkt var det tøffest mentalt? Svar: Dagen før løpet
Løp du med pulsbelte? Svar: Nei. Jeg antar at du lurer på om du kan stole på grafene på Strava?
Takk for at du leste denne i overkant lange race debriefen. Om du er nysgjerrig på terrengultraløping, sjekk ut Patreon-siden til NÅ ER DET ALVOR. Der legges det ut ukentlige podkaster og skriverier. Der kan du også høre podkasten jeg lagde om Québec Mega Trail. Tro det eller ei, men lydvarianten er bedre enn den skriftlige.
Ses på stien! 🙏
//HK
