Ultraløp og musikk
Et par uker før Nøsen Hundreds fant jeg en gammel iPod i kjelleren. Jeg tenkte denne ville være perfekt å bruke i løpet ettersom det var pålagt at mobiltelefonen skulle være avskrudd. Dagene før racet brukte jeg derfor en god del tid til å visualisere løypa i Fatmap mens jeg lyttet til musikken jeg forestilte meg jeg ville dra nytte av under racet.
Jeg planla å bruke musikken som doping når ting evt skulle gå skeis. Ikke overraskende gikk det skeis, og jeg fikk som planlagt bruk for iPod’en og musikken jeg hadde skreddersydd skeisen. Hva var det så jeg hadde på iPod’en? Jo, nå skal du høre. Men før vi kommer til godsakene må jeg innom et par ting jeg først.
Musikk på øret i konkurranse. Er det innafor?
Jeg bruker egentlig ikke å lytte til musikk i konkurranser. Det er kanskje fordi jeg har hatt som vane å delta i tekniske skyrace-aktige løp. Det kan være livsfarlig å eliminere en av våre viktigste sanser når man dundrer ned ei fjellskrent og lyden av friksjonen mellom gummien og granitten er kritisk for hvordan du skal legge vekta på neste steg. Nøsen Hundreds, derimot, er et løp hvor du plutselig løper 5–10km på relativt flat grus-og landevei. Til tider kan man nesten løpe med øynene lukket. I slike tilfeller mener jeg derfor det er helt innafor å ta på seg headset og drømme seg bort fra smertene og ubehaget et ultraløp kan medføre. I tillegg har jeg sett Kilian gjøre det samme. Funker det for han, så funker det for meg. Er det ikke slik det fungerer?
Spillelister er historiefortelling
Når jeg lager en spilleliste til et ultraløp handler det, for meg, ikke om å stappe alle mine favorittlåter inn i ei mappe og la det stå til. Jeg prøver heller å se for meg hva jeg kommer til å trenge slags energi når jeg er på mitt mest sårbare. Jeg prøver å komme meg selv i forkjøp og bestemme meg i forkant hvilken historie jeg vil fortelle meg selv når jeg trenger å få tankene over på noe helt annet. Musikk er et ekstremt kraftig virkemiddel — faktisk så kraftig at jeg vil tørre å påstå at det funker bedre enn EPO eller nandrolon. Neida! Joda.
Historien jeg valgte å fortelle meg selv underveis i Nøsen Hundreds var ganske enkel. Jeg ville minne meg selv på all dritten jeg har vært gjennom av skader det siste året; eksempelvis plantar fascitt, runner’s knee, akilles tendonitt og beinmargsødem i ryggen. Alle de hundrevis av timene jeg har sittet på sykkelen mens jeg samtidig har pusset opp leiligheten og slitt med bekken- og ryggsmerter. Alle langturene og intervallene jeg har holdt motet oppe og visualisert Nøsen-løypa og hatt et ørlite håp om å kunne delta i konkurranse til sommeren. Her er noen bilder:
Hva slags musikk liker jeg?
Før jeg begynte å løpe var jeg stor fan av å dra på byen og drømme meg bort i et DJ-sett på The Villa. Live-recordings av DJ-sets er derfor noe av det beste jeg vet. Her er et bilde fra en random fest i 2014 hvor jeg kan garantere deg at det ble spilt ganske dyp house-musikk:
Tung stoner rock og 90-talls east coast hip hop er også en favoritt. Jeg hørte derfor mye på denne typen musikk da jeg tråkket på Eddy Merckx’en i vinter. Med dette i mente tenkte jeg at det ville være ideelt å legge inn nøyaktig samme musikk på iPoden i forkant av Nøsen Hundreds. Musikken jeg lyttet til mens det sprutet syre ut av alle porene i huden min da jeg tråkket for harde livet på sykkelrulla ville garantert gi meg en boost og minne meg på alt det harde arbeidet jeg hadde lagt ned i vinter for å kunne stille til start på Nøsen med en skadefri kropp.
Dette bringer meg over til hva jeg faktisk la inn på iPoden før Nøsen Hundreds.
Spillelista:
Siden spillelista bestod av mixtapes, DJ-sets og lengre låter som varer i 1–2 timer trengte jeg ikke å legge inn så mange av de. Jeg foretrekker å gjøre det slik når jeg skal ut på lengre turer. Hadde jeg hatt Spotify på iPoden med alle verdens sanger tilgjengelig ville valgmulighetene blitt for store. Å kun ha 5–6 mixtapes på iPoden gjør at man blir tvunget til å lytte til hele greia. Man må gi seg hen til DJ’ens historiefortelling. Om det er en sang i en mixtape man ikke liker har man ikke noe annet valg enn å stå i det og vente til neste låt. Som regel har den “kjipe” låta en hensikt, litt a la det skranglete partiet i Beatle’s A Day In The Life. Når det skranglete partiet er over setter du enda større pris på det som kommer og det som var.
Dekmantel Podcast 106 — Aurora Halal:
Jeg følger en bruker på SoundCloud som kaller seg for Inahill. Jeg kjenner henne tilfeldigvis personlig og jeg digger det meste av det hun legger ut. Hun lager ikke musikk selv, men er veldig flink til å finne godbiter, reposte og samle DJ-sets og mixtapes i kurerte spillelister. Dette er en av de:
Ross From Friends Boiler Room London Live
Dette er et DJ-set jeg tilfeldigvis kom over da jeg leitet etter bra sets i vinter. Jeg følger Boiler Room på SoundCloud og liker mye av det de legger ut. Først og fremst stusset jeg over artistnavnet “Ross From Friends” da jeg scrollet meg nedover feeden deres. Du husker vel Friends-episoden da Ross spilte keyboard? Uansett.. dette er en godbit:
Rustie — Essential Mix — BBC Radio 1–7th April 2012:
Dette er en mix jeg har kommet tilbake til igjen og igjen opp gjennom årene. Jeg ville nok aldri satt meg ned og lyttet til noen av de individuelle låtene som mixen består av (denne, for eksempel), men sammen har Rustie klart å skape en heidundrende historiefortelling.
Sleep — Dopesmoker:
Dette er noe av den tungeste stoner rocken du får tak i. Litt sært kanskje, men jeg digger det. Dette er ei plate fra 1999 som består av én sang på 63 minutter. Plateselskapet tvang etter hvert Sleep til å dele den opp i flere låter og gi den ut i nytt format et par år senere. Jeg skjønner det ikke helt. Hva ville de egentlig oppnå med dette? Det er jo en kjent sak at plateselskaper lager radio-varianter av singler. Men jeg tviler på at Sleep solgte flere plater etter at de delte opp en times lang låt i flere biter. De kalte den andre plata for Jerusalem. Jeg liker selvsagt Dopesmoker bedre.
Evil Dave — Underground Hip Hop Mix 22
Dette er en mixtape jeg lastet ned på ulovlig vis på LimeWire i 2006. Jeg fant den tilfeldigvis på Google Drive’n min for et par uker siden. Last den ned her:
Avslutningsvis
På bildet under ser du meg og Didrik Hermansen løpe opp fjellet Kruk, ca 45km ut i racet. I lomma på shortsen lå iPoden fulladet med 5–6 timer stoner rock og house-musikk klar til å brukes når jeg skulle trenge det.
Da jeg og Didrik nådde toppen av Kruk begynte jeg å få problemer med magen. Etter et par dobesøk tok jeg opp mitt hemmelige våpen og trykket på play. På bildet under ser du meg etter ca 83km på vei opp til Gråkampen. Her var jeg temmelig tom og langt nede. Her hørte jeg på Sleep’s Dopesmoker-album og power hiket i takt med den tunge bassen.
Oppdatering:
Dagen etter publisering av dette innlegget kom det ut en meget interessant studie som backer opp mine teorier om bruken av musikk som “doping”. Link: https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-athletes-way/202106/why-self-selected-music-makes-running-less-tedious
Snakkes!
//HK
